September 08, 2010
Frihetens pris

Rørende at Telenor endelig innser at vi ønsker oss frihet fra Telenor. Synd at det egentlig handler om det motsatte.
via Skrivestua
Småbrukerstoff fra avis i glasshus
Jeg har tidligere (her og her) kommentert den tette forbindelsen mellom reklame og redaksjonelt stoff på nettstedet Aftenbladet.no.
Nettstedet forteller i dag om hasjplantasjen som er avdekket på et småbruk i Sirdal. Som et siste avsnitt i artikkelen har de hekta på en Google-reklame for drivhus med kort leveringstid.
En av pressens viktigste oppgaver er å beskytte de svake mot overgrep fra de sterke. Når Aftenbladet ikke klarte å forhindre at lensmannen ødela grøden for de stakkars (små)brukerne, er det
prisverdig at nettstedet viser den raske veien videre for de som nå ikke får se avlingen gå opp i røyk.
via Skrivestua
Hvor går grensen?
Når en videosnutt vises i en blog, som her, kan vel ingen kontrollere hvor og når den blir vist. Hvorfor da kommentaren til slutt "kun til privat bruk".? Videoen ligger på youtube, og jeg er fristet til å lese sluttkommentaren ironisk - men med et snev av dårlig samvittighet.
Det finnes små skatter
i Hildegunns bokhylle, som denne: Heidegger, Habermas and the Mobile Phone, skrevet av George Myerson (Cox&Wyman Ltd., Reading, 2001). I dette postmoderne prosjektet prøver han å beskrive mobiltelefonens framvekst og utbredning ved hjelp av et "nytt" kommunikasjonsbegrep, som muligens ikke er så nytt, men derimot realiserer begrepsvisjonen til Heidegger og Habermas. Eller som det står på baksiden: "This is a close encounter between alien visions of communication - between the conflicting utopianisms of 20th-century philosophers and 21st century 'mobilised communication'."
Innimellom
hadde det vært vidunderlig å kunne bli en dynamisk variabel. Tenk å definere noe annet som seg selv, sende det ut i verden for å løse problemene som bare vokser - la denne $$var ordne opp og komme tilbake med gode løsninger. echo"Hello $ ($svar)"; Så svar da! Det er visst dårlig akustikk her nå.
Ich, Selbst und die Schrift
- Skriv, Ruth. Skriv, Ruth.
- Will aber nicht, kann nicht, ekel mich
- Wovor?
- Vor den Wörtern, die so ungeschickt, linkisch herauspurzeln – ohne daran zu denken, dass hier Zusammenhang gefragt ist. Ûberblick, Übersicht! Ach, wie ich diese Über-Worte hasse. Es „übert“ mich an.
- Dann komm doch runter. Sieh dir die Sache von unten an. Das Bodenständige hat was – jedenfalls einige gute Metaphern, wie z B. sich verwurzelt fühlen, auf eigenen Füssen stehen, fundamental denken……
- Das hört sich so statisch an. Ich will ja Bewegung, ohne zu fliehen. Gibt es eine gesunde Rastlosigkeit?
- Rast – los bedeutet ja „ohne Pause“ – wie kann das gesund sein? Und wieso kommt hier das Gesunde als Begriff? Dann lugt die Krankheit ja gleich um die Ecke.
-
Und mit wem rede ich hier eigentlich? Die Schreibaufforderung kam auf Norwegisch – und ich weiss, dass Hildegunn gesagt hat, dass man einfach drauflosschreiben soll, wenn man meint, eine Schreibblockade zu haben. Wieso ich dann auf deutsch geantwortet habe – keine Ahnung. Vielleicht bin ich hier „meinem“ Identitätsbegriff am eigenen Leibe auf der Spur. Die Muttersprache liegt einem in Krisen am nächsten. Und damit kommt sogleich eine nächste Über(!)legung: wie kann man das Verhältnis von Identität und Sprache beschreiben? Ist die Identitätsbildung abhängig davon, dass das Ich, das Subjekt sie verbalisieren kann, in Worten ausdrücken (komisch, jetzt kam das Bild einer ausgepressten, sommerreifen Apfelsine), um sich als Objekt, als Selbst besehen zu können? Versprachlichung, in Sprache kleiden, in Worte fassen – das muss gewährleistet sein, damit das Ich sich als Ich (oder als Selbst?) erfahren kann. Zunächst vielleicht nur besehen. Damit rückt der Spiegelbegriff in Greifnähe. Durch Sprache bekommt das Ich die Möglichkeit, sich bewusst zu sehen, sich zu be-greifen (Begriff!) – das Ich spiegelt sich also im wortgewordenen Selbst. Also sprechen wir hier von Reflexion.
Doch meint Hegel das so konkret wie ich es hier darstelle? Erst meine Gegenüberstellung von einerseits Gefühl, unartikulierter Identitätsbildung und andererseits Reflexion, artikulierter Ich-Identität hat mir dieses Hegelzitat nähergebracht. Was ist eigentlich Erfahrung anderes als gelebte Reflexion?
Beisswenger - 1. del
Michael Beisswenger diskuterer i artikkelen ”’Getippte’ Gespräche und ihre trägermediale Bedingtheit“ chatten som konsepsjonelt hybrid, dvs. chatten inntar en kommunikasjonstypologisk særstilling. Det betyr at chatten verken er entydig muntlig eller skriftlig, men en krysning, „die prominente Merkmale des einen wie des anderen in sich vereint“. Til grunn for diskusjonen ligger begrepet „Trägermedium“ som Beisswenger beskriver som „Instanz, die das Zustandekommen von computervermittelter Kommunikation (hier: Webchat-Kommunikation) durch Bereitstellung der technischen und prozeduralen Voraussetzungen erst ermöglicht…“ Dette „Träger“-mediet er bestemmende for kontinuumet mellom muntlighet og skriftlighet.
Forutsetningen for at et Träger-medium skal lykkes ligger først og fremst i de tekniske vilkårene. Chatteren må ha tilgang til en pc som er koblet til nettet. Helst skal maskinene ha lignende programvare og nett-hastighet for at kommunikasjonen ikke skal forsinkes av en treg (”träge”J) maskin. For å kunne delta i en nettsamtale må chatteren gjennom fem skritt:
- han må velge et navn (nickname) i et chatteprogram
- han må logge seg på med navn og passord (Teilnehmerprofil)
- Programmet forbinder brukeren med chatterommet
- Programmet formidler henvisninger for å chatte (Übermittlung von Äusserungsanweisungen)
- Chatteren presenteres kode-konvensjoner som er nødvendige for at han skal kunne delta.
Teksten som skrives av chatteren publiseres i sin helhet og er dermed utenfor kommunikasjonsdiskursens tid. Chatteren kan ikke påvirke bidragets realisering, men kan selv bestemme hvor lang han vil bruke på å skrive det. Selve realiseringen har han ingen innflytelse på. Er det for eksempel mange deltakere i ett rom, kan realiseringen av bidragene forsinkes. Dette kan føre til metakommunikative bidrag som ofte kommenteres med humor av deltakerne.
Når produksjon og realisering av tekstbidragene er atskilte, blir det vanskelig å være spontan. En må ofte si eksplisitt hvilken tråd en følger, enten tematisk eller ved å nevne senderen som man vil respondere på med navn.
I motsetning til muntlig kommunikasjon er de ulike tekstbidragene for en liten stund synlige for chatteren. Denne ”egenskapen” kan tolkes som tegn på Träger-medial skriftlighet. Det skrevne blir stående og kan leses på nytt.
Gjennom skrivemediet der språket får et grafisk uttrykk, skapes mao distanse mellom produsent og produkt.
Chatteprogrammet gir også muligheten til å lagre samtaler – dermed blir datamaskinen både kommunikasjonsmedium og lagringsmedium.
Beisswenger_del 2
Det som Beisswenger generelt kaller for ”Anknüpfungspunkte”, analyserer Hildegunn både som ulike oppfølgingsmekanismer der kohesjonsbegrepet står sentralt.
Interessant hos B. er hvordan han beskriver chat-rommet som metafor. Når en chatter melder seg inn og ut av et rom, så finnes dette ”rommet” bare i chatterens hodet. Programmet er ikke designet som et hus med flere rom. Det eneste man kan lokalisere er serveren som mottar, bearbeider og videresender bidragene. ”Der Sachverhalt, beim Chatten in einem ’Raum’ zugegen zu sein, existiert lediglich als Vorstellung im Kopf der Kommunikanten…“ Rom-metaforen hjelper chatteren å finne seg til rette i en ny kommunikasjonssituasjon ved å overføre en tradisjonell og kjent struktur på chatte-situasjonen.
I avsnittet ”Innovationen und Irritationen” nevner B at uttrykk som smileys, akronymer og lignende er semiotiske innovasjoner i chat-sammenheng,Trägermediet. Så Träger-begrepet har noe med det spesifikke programmet å gjøre som realiserer selve chattingen, eller som han sier litt senere: Trägermediet bør tenkes som et kompleks (?), laget av dataprosesserende enheter og protokoller – her beskriver B det som en rent teknologisk forutsetning for at datakommunikasjon skal kunne realiseres. Programmet oppretter så profiler slik at chatterne kan kommunisere med hverandre. Datateknisk er chatteprofilene bare en unik tegnkombinasjon. Derfor er chatteren mistenksom når han møter en tilsynelatende kjenning med et nickname som kanskje bare skiller seg fra det tidligere brukte ved en apostrof. Han har ingen garanti for at denne ’-vennen er den samme som før. Sansene skjerpes overfor ”Verdachtsmomenten in der medial-graphophysischen Zeichenhaftigkeit des anderen”. Selv små grafiske endringer kann dermed utløse lange diskusjoner. (Virtuelle identitetskriser?)
Chatterens nickname har flere funksjoner:
Det må være et unikt navn for å kunne tjene som påloggingsnavn. Det er umulig å ha to brukere med samme nickname – ved å føye til en ekstra bokstav eller et annet tegn, tillates navnet. Samtidig er nicknavnet noe sånt som chatterens visittkort i chatterommet. Hyppige besøk resulterer i gjenkjennelse. ”Mit ihm (nickname) werden Identitäten aufgebaut und Teilrepräsentationen des Selbst gezeigt“. (jf. Fotnote 40)
Schwebs&Otnes (2001) betegner nettsamtaler som har en liten forsinkelse, som tilnærmet synkron, Beisswenger kaller dem ”nahezu synkron” siden produsentene ikke har kontroll over når teksten de har skrevet vises til de andre på skjermen. Det er programmet som genererer teksten, chatte-bidraget er helt avhengig av en „trägermedial vollzogenen Realisierungsakt”. B. går så langt at han sier programmet simulerer at det er produsenten som publiserer.
Dette er jo tankevekkende i forhold til bloggen. ….hmmmmmmmmm (jf. Otnes 2007: 172J
B konkluderer med at chattens kommunikative realisering er påvirket av Trägermediet, dvs. de teknologiske (eller tekniske?) forutsetningene. Den konsepsjonelle muntligheten som man kan finne i chat-bidrag er nesten bare en illusjon, i hvert fall begrenses den veldig av Trägermediet. Og det kan fort ”bevises” når man trykker ut en nettsamtale og prøver å lese den høyt med fordelte roller.
Faktorer som fremmer distanse er:
- Produsent og produkt er atskilt
- Produkt og utsagn er atskilt
- Deltakerne er geografisk atskilt
- Spillet med ulike subjektkonstruksjoner (identiteter)
- Den mediale grafikken er gitt!
B viser til Walter Ong: Oralität und Literalität. Die Technologisierung des Wortes. Kanskje verdt en titt for å forstå hvorfor B definerer chatten som konsepsjonell hybrid.
Bloss nicht verzetteln im Zettelkasten
Der Alltag hat mich wieder, zwar noch nicht mit allen Verpflichtungen, doch die ersten Tage am Schreibtisch haben richtig gut geschmeckt. Heute habe ich mir noch mal den letzten Design-Entwurf meiner Doktorarbeit angesehen. Dreispurig wie die meisten Autobahnen soll sie werden. Auf der einen Spur verfolge ich, wie sich die Bewusstseinsphilosophie zur Reflexion verhält, auf der mittleren gehe ich dem rhetorischen Aspekt nach. Reflexion und Rhetorik, oder umgekehrt. Einiges habe ich ja darüber schon geschrieben - muss es nur noch entfalten. Auf der rechten Spur - ha, da wo die LKW's vor sich hingurken - will ich mir den technologischen Aspekt vornehmen. Technologie und Reflexion - wie stehen die beiden zueinander? Welche Technologien hat es gegeben, welche gibt es heute, um reflektieren zu können. Ich muss das aufs Schreibmedium abgrenzen, denn beim rein gedanklichen Reflektieren braucht man doch keine Technologie? Also wird ein Teil des Technologiekapittels wohl oder übel von Aufzeichnungstechnologien handeln. Also doch Kittler lesen.
Und dann die Frage, wo ich meine Empirie hineinstecke. Als Beispielstexte, um die drei Spuren zu beleuchten und zu untermauern?
Jeg er glad
for at vi er laget slik at vi ikke går rundt og f.eks. husker alle årstidene bestandig. Det er nok at jeg finner et vinterbilde på pc'en når jeg prøver å rydde litt i billedmappene og rygger tilbake: Er det virkelig så nakent her om vinteren? Døm selv: På bildet til høyre aner man såvidt huset til min søster.
Unkraut??
Nein, eine Königskerze wächst dort, wo sie will. Und da darf man sie nicht stören:
Noch mögen wir die Wespen
doch wehe, wenn die Brut kommt und unseren Pflaumenkuchen will. Bis jetzt lassen die Arbeiterwespen unsere Marmeladenbrötchen in Ruhe, da sie Eiweiss für die Brut sammeln. Leckeren gekochten Schinken...und wenn das Stück zu gross ist, mümmelt die Wespe es nicht selbst, sondern säbelt kleine Stücke ab, bis sie flugfähig ist:
Das Ankommen
hat mich heute morgen beschäftigt. Wir sind jetzt seit einer Woche "häusig", und doch nicht zu Hause. Was spürten wir für eine Erleichterung, als wir lezten Freitag nach 1000 gefahrenen Kilometern hier parken durften.
. Das körperliche Ankommen ist ganz einfach: asusteigen und Beine strecken. Doch der Kopf tut sich da schon schwerer. Der Alltag hängt einem noch zwischen den Ohren, und doch ist er unsichtbar. Erst heute merke ich, dass ich so richtig angekommen bin. Es ist eben doch wie eine kleine Amerikareise, dieses Nachhausefahren.
Blick aus meinem Fenster
So schön grün kann es nur eine halbe Stunde vom Ruhrpott sein. Wie gerne würde ich auch die Geräusche und Gerüche, die dieses Bild begleiten, bloggen. Doch da bleibt mir mit dieser Teknologie nur die Schriftsprache. Im Hintergrund hört man die St.Huberter Kirche, eine nicht allzu alte Kirche, doch mit einem mystischen Handabdruck an der einen Turmseite. Der Teufel persönlich soll da bei Bauem seine Hand abgedrückt haben. Soviel ich weiss, haben die St.Huberter nicht mehr Unheil erfahren als andre hier in der Gegend. Also nur ein schön-schauriger Aberglaube. Ich fragte mich, wieso denn jetzt die Glocken läuteten - um viertel vor neun! Na klar, heute ist Freitag, und dann wird wegen einer Beerdigung ekstra geläutet. Tagsüber gibt es regelmässiges Plingen von der Kirche. Jede viertel Stunde ein kleines Tönchen: z.B. viertel nach 9 ein Pling, halb 10 zwei Plings, viertel vor 10 drei Plings und um 10 Uhr erst mal vier Plings und dann mit der grossen Glocke die 10 Schläge. Abgesehen von diesen kulturellen Geräuschen hört man noch die Tauben gurren und die Singvögel zwitschern. Ha, und da sprang gerade ein Karpfen nach einer Fliege. Der Weiher ist leider etwas zugewachsen und von Fischen übervölkert.
Und dann ist da noch der ganz besondere Geruch - der Morgenduft in StHubert ist ein Gemisch aus frisch gedüngtem Acker und feucht-warmer Luft, die es einfach nur hier gibt - gepaart mit dem Duft von frischem Kaffee: ein Gedicht!
St.Hubert Teil 1
Det er en noksaa sammensatt affäre aa skrive om ferien i Tyskland for meg. For det er ogsaa aa komme tilbake til barndommens rike som ikke er der lenger, eller? Joda, paa en maate, saa er den der - som lukten i huset naar man kommer inn, gamle böker man hadde glemt. Und doch, zugleich, müssen die alten Fußbodenbretter neu betreten werden. Nicht nur von mir, sondern auch von Odd und Jon, für die Deutschland etwas ganz besonderes ist. Verwöhnung von Oma und Opa, jeden Morgen frische Brötchen vom Bäcker und endlose Zeit. Irgendwie beneide ich sie und bin auch froh, dass sie diese Wochen jeden Sommer bekommen. Zwischendurch werden die Buben allerdings aus den paradiesischen Stunden geholt, wenn Muttern ihnen Kultur vermitteln will. Jede Woche eine kleines kulturelles Happening ist mein Ziel. Vorgestern waren wir im Weltkulturerbe in Essen. Ein imposantes Zeugnis des Bergbaus im Ruhrgebiet. Zwei Stunden Führung war noch gerade zumutbar, doch nachher hatten die Jungs nicht nur Kohlestaub im Gesicht, sondern auch Kohlewissen im Kopf. Danach waren wir in Krupps "kleiner Reidenz", der Villa Hügel. WEnn ich meinen Laptop aufs Netz bekomme, leg ich auch ein paar Bilder in den Blog. Jetzt muss ich Brötchen holen :-)
<< Back

